«Følg Jesum»
Alle
som kommer til eller fra Rolvsøy kirke, får en hilsen fra Hans Nielsen
Hauge. På en rullestein som er hentet fra farsgården hans, og som nå
ligger like ved veien mellom parkeringsplassen og kirkedøra, står
innhugget to av hans siste ord på dødsleiet. De to ordene er: «Følg
Jesum».
Den alderdommelige språkformen bare understreker styrken og
enkelheten i meldingen. Den store åndshøvding hadde ett stort
anliggende, én brann i hjertet. Det var at både sambygdinger og
landsmenn skulle vende om fra å følge sine egne lyster og tanker og og
innfall, og isteden følge den oppstandne og levende Herre.
Den 3. april dette året er det 225 år siden Rolvsøys store sønn ble
født. To dager senere, på langfredag, 5. april, feirer vi 200-års
minnet for hans åndelige gjennombrudd på åkeren ved fedregården, like
ved det nåværende Hauges Minde.
Her i distriktet rundt Hauges barndomshjem er det fler enn jeg som
håper og ber om at denne markeringen må bli noe mer enn en festlig
forestilling.
Kultursentrum?
For eksempel håper jeg at vi kan få laget et stort og
innflytelsesrikt kristent kultursentrum her, nær fødestedet til Rolvsøys
store sønn. Barndomshjemmet er bevart og har mange spennende
severdigheter. Men i tillegg burde det være mulig å utvide anlegget med
en mer omfattende museums-del og dertil skape et bibliotek og et
studiesenter. Hans Nielsen Hauges fødested fortjener å være både et
kultursentrum og en turistmagnet.
Aldri mer svik mot lekfolket
Like sterkt håper jeg at vi som kirke aldri mer må svikte den som
brenner for Kristi sak. Justismordet på predikanten som ble sittende et
decennium bak lås og slå for praktisk talt ingenting, er ett av de
mørkeste kapitlene i kirkehistoria vår.
Heldigvis fantes det lyspunkter. Biskop Johan Nordahl Brun i Bergen
tok Hauge og hans bevegelse under sin beskyttelse. I et embetsskriv av
12. mai 1800 skriver han f.eks til prestene på Voss at det ville være
uverdig for prester å sette igang en «inkvisitorisk jakt etter» disse
enkle legmenn og velmenende zeloter. De banner ikke, svirer ikke, volder
ingen bry. I en samtid som hadde sett så mye frivol elendighet
«luxuriere i kirkens skiød» uten straff, måtte det mer enn noensinne
være en lekmann tillatt å «læse, synge, bede og tale som best han kan
til et litet broderskap, som vil høre ham.» Biskop Brun sto selv for en
bekjennelsesglad bibelkristendom, og skriver senere til en prest som
ville avsette en haugiansk lærer, at han, sognepresten, tvertimot
skulle omgås haugianerne med skånsel, slik det høvet seg for geistlige
«som selv prædike omvendelse, tro og afholdenhet.»
Dessverre fikk ikke biskop Bruns syn gjennomslag i kongeriket,
iallfall ikke straks. Men det er kanskje et godt omen at Kirkemøtet vårt
nå foregår i Bergen. Min bønn er iallfall at biskop Bruns
«bergens-modell» må forbli retningsgivende for forholdet mellom den
såkalt offisielle kirke og lekfolket.
Arven
Men framfor alt er det min bønn at to ord kan stå innrisset, ikke
bare på steiner ved kirker, men også i hjertene til leg og lærd i
kirken vår når jubileet er over: «Følg Jesus». For så enkelt kan en
summere den veldige rikdommen som ligger i arven fra Hans Nielsen Hauge.
Denne arven er egentlig så formidabel og mangefasettert at det er
uråd å skrive fyldestgjørende om den i en tidsskriftartikkel. Det er så
mye vi i vår tid kan lære av dene mannen. Men sett fra åkerkanten her
nede i Østfold, gjennom brillene til en enkel landsbyprest, er det
likevel noen sider ved livsverket hans som jeg synes er særlig viktige å
fremheve i dag.
Iveren for å få med sine egne
Den 5. april 1796 begynte Hauge sin historiske gjerning ved å tale
med to av søstrene sine, som vendte om til Herren denne samme dagen.
Han strøk rett hjem fra plogen og det hele. Ifølge lokal overlevering
her i Rolvsøy var det folkene på nabogården, den som nå ligger i
krysset mellom Saxegårdsveien og Hans Nielsen Hauges vei, som fikk se
hesten stå forlatt der ute på åkeren, og tok seg av den og bragte den
hjem. Hans Nielsen selv var så overveldet av det han hadde opplevd, at
han ikke sanset seg med det samme. Men i løpet av dagen hadde han altså
rukket å samtale med søstrene. Og de ble så grepet av den ild som var i
ham, at de selv ble antent av troens brann.
Og hele resten av året 1796 virket han ikke utenfor hjembygda. Det
første året viet han sine egne, familie, nboer, bygdefolk. Først
deretter begynte virksomheten og vekkelsen å bre seg ut over landet.
I kjølvannet av Hauges bevegelse oppsto etterhvert en vidstrakt
misjons-virksomhet. NMS ble grunnlagt i 1842. Den indre misjon ble snart
et begrep. Gjennom møter og annen virksomhet vokste det norske
kristenfolks engasjement for å vekke troen hos andre, nært og fjernt.
Alt dette høster vi frukter av den dag i dag.
Men det er viktig at vi aldri glemmer bildet av den enkle bondegutten som deler sin tro med familiemedlemmene sine.
Verd å erindre er også at Hauges eneste sønn ble en av sin tids mest aktede og avholdte prester.
Det første og aller viktigste for oss som kristne er å fostre og nære
troen hos våre egne familiemedlemmer. Foreldre som straks lærer sine
døpte barn om Jesus, virker i Hauges ånd. Et viktig element i arven
etter Hauge, er den spontane iveren for å få med sine egne på troens
vei.
Ånden og Ordet
Til tross for sin sterke opplevelse denne aprildagen, og flere
liknende senere i livet, synes jeg det er sterkt å legge merke til
hvordan den store åndskjempen alltid var imot å bygge kristentro på
opplevelser.
Han taler stadig i skriftene sine om «Ånden og Ordet» som en uløselig
enhet. «Jeg troede ikke min følelse, mit indvortes lys, uten at det
stemmede med Jesu og apostlenes lære,» sier han, og er i det hele
overmåte tilbakeholdende overfor mirakuløse åndsvirkninger. Tungetalen,
for eksempel, anser han som noe som nok hadde sin tid i den første
kristne menighet, men som nå har mistet sin betydning. Nå kan vi lære
oss fremmede språk, mener han, og kan tilogmed få hjelp av Helligånden
til å lære dem lettere.
I en tid da mange kristne vandrer fra menighet til menighet for å
oppleve stadig sterkere og mer ekstatiske åndsmanifestasjoner, har vi
her for oss et viktig korrektiv fra norsk kristenlivs kanskje største
åndshøvding.
Det er og blir Ordet som er Helligåndens normale kommunikasjons-kanal, mener han.
Visst regner Hauge med at Herren kan inngi sterke opplevelser også
uten at Ordet er i bruk. Det skulle bare mangle, etter opplevelsen på
åkeren to dager etter tjuefemårsdagen. Men slikt er og blir unntaket.
Det er ikke noe som skal etterstrebes og løpes etter, og framfor alt
skal slikt alltid prøves på om det i ett og alt stemmer med den Hellige
Skrift.
Hauges blyghet for å fortelle om sine egne åndelige opplevelser
vitner om hans grunnfestede syn på disse sakene. Det er Ordet som Ånden
taler gjennom.
Vitalisering av luthersk kallsetikk
En strålende sommerdag år 1803 kom Hauge til Målselv i Troms. Han
var ventet. Vennene hadde samlet seg på en av de større gårdene i
nærheten av Bardufossen der nå bygdesenteret ligger, for å høre den
langveisfarende predikanten som det gikk så mange lovord om.
Da Hans Nielsen Hauge omsider kom, stanset han på tunet, midt mellom
dem alle. Men istedenfor å starte noe møte, sa han, ifølge lokal
overlevering: «Ser dere ikke hvilken fin dag det er? Og se på alt
høyet dere har liggende ute. Nå er det ikke tid for ha møte og høre. Nå
er det tid for å gå, hver til sitt og arbeide og berge avlingen».
Dermed sendte han alle avsted for å redde inn vinterfôr til buskapen.
Det ble en minnerik leksjon i en kristens plikt til å utføre sin
daglige gjerning og se en gudstjeneste i det. Og tendensen til svermeri
og overspent åndelighet som hadde begynt å røre på seg i bygda, fikk
et grunnskudd.
Hans Nielsen Hauge er ikke minst berømt som en av de store gründerne i
norsk historie. Overalt fikk han istand næringsvirksomhet. I Målselv
ble han for eksempel overveldet av mulighetene han så i selve
Bardufossen, og foreslo blant annet, fremdeles i følge lokal
overlevering, at her burde bygges stampeverk, til stamping av
vadmelstøy.
Overalt hvor han reiste, hjalp han til i arbeidet på gårder og i
hjem, og foreslo forbedringer i driftsmåtene. Underveis fra sted til
sted gikk han og strikket. I Eiker startet han en papirfabrikk som ble
en mønsterbedrift. Han så det som en kristen kallsoppgave å gjøre seg
«Jorden underdanig» (1 Mos 1,28).
Evnene hans når det gjalt praktisk arbeid og evne til nytenkning ble
så anerkjente at han i 1809 til og med ble løslatt fra fengslet, mot
kausjon, for å reise langs kysten og starte opp saltkokerier.
Og både ved sitt eget eksempel og gjennom stadige påminnelser, la han
vennene på hjerte å utføre sin daglige gjerning som den tjenesten for
Gud den er.
På denne måten fortjener han en stor plass i vår kirke også som fornyer av luthersk kallsetikk.
For Luther var det en stor og viktig plikt å utnytte de mulighetene
som Gud har gitt oss i skaperverket til å bedre våre egne og vår nestes
kår. «Den som vender seg til Gud med bønn om direkte hjelp ovenfra,
uten å ha utnyttet den hjelp til selvhjelp som den ytre skapelsens
gaver utgjør, den frister Gud og kan ikke regne med bønnhørelse».
[1]
Et menneskes «kall» er ikke bare kallet til å være prest og
predikant, mener Luther. Sitt kall er man tvertom satt i av Gud enten
man vil eller ikke, i og med at man har de mennesker omkring seg som man
har, og den daglige gjerning som man utfører. I utlegningen av
Bergprekenen 1532 sier han f. eks. at en håndtverkers verksted er som en
Bibel, der det står skrevet hvordan han skal te seg overfor sin neste.
Verktøy og målestav, fingerbøl og nål, er som overskrevet med
bibelord, og overalt roper de: Bruk oss til å tjene din neste med.
[2]
En kristens vitneplikt består ikke minst i å være far, mor, sønn,
datter, ektefelle, kollega og nabo på en måte som vitner for, og ikke
imot, den Herre vi tror på.
Denne viktige siden ved luthersk kristendomsforståelse har vel ikke
alltid vært slik i fokus som den fortjener i norsk kristenliv. Ved et
Haugejubileum er det all grunn til å trekke den inn i rampelyset igjen.
Daglig andaktsliv
Nettopp på grunn av at den kristnes liv på alle måter skulle vitne om
Kristi godhet og vilje, var Hauge også en sterk tilhenger av å ha et
ordnet andaktsliv. Det tilskyndet han vennene ivrig til. Blant annet
utgav han lange, faste bønner som den troende kunne bruke i sin andakt
morgen og kveld.
Det han var aller mest redd for, ser vi i hans «Testamente til sine
venner», var at «Lunkenhet, Sikkerhet og Splidaktighet skulde indtrenge
blant de Troende. Det er min siste Vilje og min inderlige Hjertes
Formaning, at I over alle Ting vaager over disse farlige Fiender, som
visst har sin Rod i andre Synder; thi Sikkerhed oppstår av Stolthet og
av Innbilningen om at man er Fuldkommen, Lunkenhed har Næring, dels av
det ustadige Sinn, der kjedes ved det ene Guds Ord der ikke kildrer
Sansene, dels av at de ikke blir aktet og æret nok, dels av den dovne
Natur, Verden eller Kjødets Kjærlighet, der ikke finner sin Lyst i at
gjøre Guds Vilje, Splidaktighet har sin første næring i stolthed…»
Medisinen mot alt slikt er å våke og be. Det er å søke inn i
stillheten for Herren. Slik ville nok Hans Nielsen ha ett og annet å
bemerke til den kristne som idag lar sitt andaktsliv styre av
tilfeldighetene. Det er nok ikke tvil om at mye trist i våre menigheter
nettopp har sin årsak i at man ikke har prioritert et ordnet, personlig
andaktsliv.
Å søke inn i sitt lønnkammer og å finne fram til gode, faste bønner
som en ber morgen og kveld, er altså slett ikke å forfalle til
vanekristendom. Tvertimot er det god forvaltning av arven fra Hauge, og
via ham fra Herren selv. Jesus lærte oss jo nettopp å be en fast bønn,
Han gikk «etter sin sedvane» i synagogen, og viser oss veien til et
ordnet andaktsliv i hjem og menighet.
Lojaliteten til kirken
Noe av det som griper meg sterkest ved Hans Nielsen Hauges liv og
historie, er hans rørende kjærlighet til den kirken som bød ham så mye
vondt.
Våren 1903 gikk han på ski over Saltfjellet på sin vei nordover mot
Troms. Det ble en utrolig strabasiøs tur. Veiviseren han hadde med seg,
tok feil av veien. Først etter tre dager, og etter at nista, som blant
annet besto av barkebrød, var slutt, kom de fram til en gård i
Saltdalen. Det var ved midnattstid. Men da Hauge hadde sovet i omlag to
timer, våknet han av at folket på gården begynte å gjøre seg klare til å
reise til kirke. Da sto han straks opp for å slå følge med dem.
Denne gripende iveren etter å søke til gudstjenesten på søndag,
forble et grunnfestet trekk hos ham hele livet, tross fengselsopphold og
mye uforstand fra kirkens prester og biskoper.
Og i sitt «Testamente til sine venner» av 7. mars 1821, skriver
lekmannshøvdingen blant annet slik: «Thi er min siste Vilje, at I
herefter som forhen ganske ene holder Eder til vor Stats Religion, saa i
modtager af de ofentlige Lærere alt hvad deres ofentlige Embete
medfører. I gaar da i Kirken, anamer Sakramentene, ved Ægteskab giør
dem Vielsen, samt ved Dødsfald Iordpaakastelse og alt annet der hører
til god Orden».
[3]
Dette er ellers ganske i tråd med god gammel kirkelære. I Nord-Afrika
oppsto den første livskraftige «frikirke» like etter år 315 under
ledelse av Donatus, som bl.a. hevdet at kirkens hellighet var avhengig
av embetsbærernes hellighet. Hvis en syndig prest meddelte
sakramentene, var sakramentene altså ikke gyldige. Dette førte med seg
en lang strid, som først under Augustin (354-430) ble avgjort i Donatus’
disfavør. Etter denne «donatistiske strid» har kirkens offisielle lære
alltid vært at «både sakramentene og Ordet er virksomme på grunn av
Kristi innstiftelse og befaling, selv om de meddeles av onde».
[4] Og selv om Hauge til tider tumlet med donatismens problem, inntok han altså det samme standpunkt som bekjennelsesskriftene.
I vår tid er ser man ofte ansatser til at hvis en prest i en menighet
ikke lærer eller lever slik lekfolket ønsker, så trekker mange seg
unna hans gudstjenester. Men isteden burde man vel da, mer enn
noensinne, slutte opp om gudstjenestene, be for og samtale med den som
man mener lærer og lever vrangt, og slik bidra til å redde menigheten på
lang sikt. I en levende menighet har enhver kristen medansvar for at
alle som døpes, har et godt åndelig hjem å vokse opp i. Da er det viktig
at kirkens fotfolk erobrer kirkens rom og gjør sitt til å rense det.
Slik jeg ser det, er det nok denne linjen som er i Hauges ånd. Hans
egen trassige trofasthet mot kirken førte da også i høy grad til at den
ble renset innenfra.
Hjertesaken: at kirken må følge Jesum.
Men framfor alle ting håper jeg at Hans Nielsen Hauges ord på
dødsleiet må lyse for oss alle i Den norske kirke heretter. I vår tid,
med nye kirkelover og homofilidebatter, med stormende kirkemøter og
sprikende bispeuttalelser, med angrep fra såvel humanetikere som
herlighetsteologer, er det egentlig en rekke temaer som fortjener
høyprioritet i kirkebildet. Men det viktigste av alle temaer er å
følge Jesus.
Å følge Jesus er for det første å snu seg fra en retning man
tidligere gikk, og stikke ut ny kurs. Det er å forlate noe en tidligere
drev med, slik de første disipene forlot alt og fulgte ham (Luk 5,11).
Det er å ha daglig samkvem med den oppstandne Herre gjennom et ordnet
andaktsliv. Det er framfor alt å ikke lenger bare dilte avsted gjennom
livet etter egne lyster, tanker og innfall.
Kristenlivet blir i Bibelen noen ganger kalt for den nye lydighet
(Rom 1,5, 1 Pet 1,2). Det er å leve i lydighet mot de ti bud og
kjærlighetsbudet, som er Jesu egen oppsummering av og
fortolkningsnøkkel til budene. Slik Han gikk foran oss, og slik Han
behandlet medmennesker og slik Han oppførte seg i forhold til Guds vilje
i alle ting, slik skal vi følge Ham etter. Det er å følge Jesus.
Å være kristen, er ikke å leve som en har lyst, deretter innkassere
tilgivelse, for så igjen å leve som en har lyst, og så videre. Å være
kristen er tvertimot å hente tilgivelse, deretter å leve for det Jesus
vil, for så igjen å hente tilgivelse fordi det ikke gikk så bra, og så
videre. Og det er en himmelvid forskjell mellom disse to modellene.
Hauges skrekkscenario var at kristne skulle begynne å «synde paa
naaden». Han hadde slik angst for at forsoningen kunne bli tatt
«forfengelig,» at han ikke ville snakke så høyt om «troen
alene«.
Isteden forkynte han alltid «den levende tro», troen som viser seg og
er virksom i gode gjerninger. Når han taler om forsoningen eller om
syndenes forlatelse, er det moralske aspektet alltid der samtidig.
Å følge Jesus, innebærer altså at forsakelse er noe normalt. Når jeg
har lyst til å mele min egen kake, vil Herren oftest at jeg først skal
mele andres. Hensynet til ektefelle og barn, foreldre og andre som
stoler på oss, skal overstyre hensynet til hva jeg sjøl synes ville være
mest behagelig i øyeblikket. Herren sier: «Den som vil følge etter meg,
må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg» (Luk
9,23).
Men samtidig betyr det å følge Jesus, et liv med framtida foran seg.
For bare i Kristi fotspor går veien vår gjennom livet, døden og dommen
og helt inn i Guds evige samfunn der elver er rene som krystall og gater
er rene som gull, der byen skinner som edelstener og frukttrærne bærer
frukt tolv ganger i året (Åp 21,10-22,2).
To hundre år etter bærer Hans Nielsen Hauge fremdeles dette kallet
til oss, ikke bare for oss som går i Rolvsøy kirke, men til alle i hele
kongeriket. Han bærer det til oss ikke bare fra en stein, men fra sin
egen brann for menneskers frelse: «Følg Jesum!»
Geir Harald Johannessen
1997
[1] Gustaf Wingren, «Luthers lära om kallelsen», s.131f
[2] W.A. 32, 495:29 – 496:2
[3]
Hans Nielsen Hauges Testamente til sine Venner, paragraf 5. – I en
fotote til dette skriver Hauge følgende: «Denne 5. Paragraf kunde været
til overs, thi vi har aldri haft Sind til Sekteriskhed eller til at
forlade Landets Religion; men nogle udenfor har frøktet for, at I efter
min Død forlod denne Statens Orden, hvilket jeg slet ikke formoder. I
alle Tilfælde er nu denne en Advarsel.
[4] Confessio Augustana art 8.